Intelligent Kapital

Min første «voksenjobb» var som eiendomsmegler – hvilket var en av livets tilfeldigheter. Det tok ikke mange dager før jeg lærte et av yrkets store barrierer, nemlig The Endowment Effect. Selgere vil alltid ha mer for boligen sin enn de selv ville betalt for den.

I eiendomsmeglerbransjen var ikke utfordringen å finne kjøpere. Det fantes alltid noen som ville kjøpe. Det egentlige salget skjedde før visningene, når vi tegnet oppdraget.

Selve jobben handlet om å hjelpe selgeren til å tenke klart. Å skrelle bort eierskapskjevheten som fikk dem til å overvurdere verdien av det de allerede eide.

Jeg fikk rundt 300 oppdrag i min korte karriere. Rundt 200 av dem endte i salg. Resten strandet; ikke på grunn av markedet, men fordi eieren aldri klarte å gi slipp på egen vurdering. Jeg sa to ganger brutalt og ærlig til to av mine oppdragsgivere etter mange måneders forsøk: Hvis du ikke selger nå, blir du boende her for evig alltid. For du får ikke en høyere pris.

Begge disse damene solgte, realiserte drømmene sine, og har takket meg siden. Jeg endte opp med å bli ertet, med et glimt i øyet, for min brutale ærlighet blant kollegaer.

Nå er ikke målet med denne historien å fortelle om eiendomsmegling – men heller å bringe deg til sakens kjerne.

Eierskapskjevheten stopper ikke ved tomtegrenser. Den lever i styrerom, i budsjetter og i presentasjoner vi har sett hundre ganger før. Den sniker seg inn når vi snakker om «langsiktighet», «satsinger» og «potensial». Og akkurat som boligeiere, ender vi noen ganger med å beskytte en investering vi en gang trodde på, fremfor å sammenligne den ærlig med de alternativene vi har foran oss i dag.

I privatøkonomi kalles det sentimental verdi. I forretningsverden kaller vi det strategi. Men noen ganger er det bare en forfinet måte å si: Vi klarer ikke gi slipp.

Kanskje er tiden inne for å spørre: Ville vi gjort dette igjen? I dag; om vi stod helt fritt?

Det er et spørsmål som skjærer gjennom både stolthet, historikk og prestisje. Det krever at vi ser på egne satsinger med det samme blikket som en kjøper ville hatt. For verdien ligger ikke i hvor mye vi har investert, men i hva vi får igjen.

I aksjeverden snakker vi om «sunk cost fallacy» og viktigheten av å vurdere posisjoner på nytt, hver dag. Et dårlig kjøp blir ikke bedre av å bli beholdt. Likevel ser vi gang på gang at investorer holder fast, nettopp fordi de en gang trodde det var lurt.

Slik er det i organisasjoner også. Vi bærer med oss forretningsidéer som aldri ble det vi håpet på, ogsom ikke gjør annet enn å binde kapital og stjele fokus. Likevel kvier vi oss for å gi slipp, ikke fordi det er riktig å fortsette, men fordi det er så vondt å stoppe.

Noen ganger må man selge huset, uansett pris. For først da kan noe nytt begynne.