Kategoriarkiv: investeringsstrategi

Merkevareidentitet er ikke en vollgrav. Derfor snakker finans og markedsføring rundt hverandre.

Jeg er markedsfører, men jeg er også investor. Derfor skriver jeg dette.

Det finnes en utbredt misoppfatning i markedsføringsbransjen om at en sterk merkevareidentitet i seg selv utgjør en vollgrav (moat). Det er en tankegang som høres innlysende ut i et kreativt utvalg, men som kollapser i møte med finansiell realitet.

For å forstå hvorfor, må vi skille skarpt mellom Brand Equity som et salgsutløsende smøremiddel og strukturelle vollgraver som beskytter kapitalavkastning over tid.

Slaget i hyllen: Når behov og sanser overstyrer reklamen

Det som fikk meg til å skrive denne artikkelen var en opplevelse jeg hadde da jeg kjøpte shampoo. Jeg kjente på at sansene min styre valget inn mot hva som så forlokkende ut, ikke hvilket merkenavn som stod på flasken. Jeg lot meg styre av design; bilder av frukter jeg likte, og kul emballasje. Dette er jo også merkevarebygging, men det er ikke mental tilgjengelighet bygget over år i mitt hode. Den merkevaren som har laget den fineste og mest forlokkende flasken vinner valget mitt, uavhengig av hva jeg har «lært» gjennom reklame før jeg kom i butikken. Det er en impuls som i mindre grad styres av hva jeg er lært. Vi mennesker ikke rasjonelle, ei heller når vi blir påvirket gjennom reklame.

La oss starte med en helt grunnleggende erkjennelse: Du orienterer deg ikke mot sjampohyllen fordi du har sett en reklamefilm. Du gjør det fordi du trenger å vaske håret, eller fordi et latent behov for å føle deg fresh melder seg. Behovet oppstår i hverdagen – ikke i markedsavdelingen.

Markedsførere liker å tro at de skaper nye behov. I praksis kobler de seg bare på underliggende friksjoner som allerede finnes i oss, som tidsnød eller forfengelighet.

Når du først står der foran den overfylte hyllen med et reelt behov, har du kanskje noen vage merkevarenavn i bakhodet fra tiår med eksponering. Men det er sjelden reklamehistorikken som avgjør hva som havner i kurven.

Slaget står der og da: Blikket ditt fanger en flaske med et helt unikt visuelt uttrykk, en lekker matt overflate og et forlokkende løfte om kokos. Du løfter den opp, kjenner på vektfordelingen, lukter uvilkårlig på den – og kaster den i kurven.

I det sekundet tapte tiår med «reklamehistorikk» mot den umiddelbare sanseopplevelsen.

I lavinvolveringskategorier styres valget av impulser. Nærsansene – visuell tiltrekningskraft, taktilitet og estetikk – overstyrer den oppbygde kognitive tilstedeværelsen på et brøkdel av et sekund. Design og emballasje gjør hele konverteringsjobben når kunden står i sannhetens øyeblikk.

Hvorfor identitet feiler som vollgrav

Når et kjøpsvalg kan kastes om kull så enkelt av en fristende flaske kokos-sjampo, skjønner man hvorfor merkevareidentitet mangler de mest grunnleggende vollgrav-egenskapene:

  • Null byttekostnader: Kunden risikerer ingenting ved å velge naboflasken i hyllen i morgen fordi designet var stiligere. Identitet alene skaper ingen teknisk, juridisk eller økonomisk innelåsing.
  • Kravet om kontinuerlig «doping»: Ekte vollgraver (som skalafordeler eller nettverkseffekter) blir sterkere og billigere å opprettholde jo større selskapet blir. En merkevareidentitet krever derimot uavbrutt tilførsel av reklamekroner. Slutter du å pumpe penger inn i den, forvitrer kognitiv tilstedeværelse raskt.
  • Sårbarhet mot estetiske skift: Identitet er en overflate. Den kan nøytraliseres på et øyeblikk dersom en utfordrer lanserer et mer tiltalende design eller kaprer bedre hylleplass.

Investorens syretest

Når investorer ser på en merkevare, bryr de seg lite om grafiske profiler eller formålsparagrafer. De leter etter om merkevaren oversettes til konkrete, tallfestbare finansielle fordeler. For at en merkevare skal oppnå status som en vollgrav, må den gi seg utslag i én av tre mekanismer:

Vollgrav-mekanismeFinansiell konsekvensRealiteten for de fleste merker
Reell prispremie (Pricing Power)Selskapet kan øke prisene utover inflasjon uten tap av volum. Marginene er vedvarende høyere enn konkurrenstenes.Gjelder kun et fåtall ikoner (som Apple, Ferrari, LVMH). De fleste oppnår aldri dette.
Distribusjons- og skaladominansEtterspørselen er så høy at forhandlere må ha produktet i hyllen.Det er den operasjonelle skalaen og den fysiske tilgjengeligheten som beskytter selskapet, ikke logoen.
Risikoreduksjon (B2B)Å velge merkevaren reduserer den personlige eller operasjonelle risikoen for kjøperen marginalt mye.(«Ingen får sparken for å kjøpe IBM»).

Oppsummert (det vi må ha i ryggmargen)

Reklame oppfinner ikke nye behov; den kan på sitt beste vekke et latent ønske eller introdusere en ny vane. Men i det øyeblikket kunden oppsøker hyllen, overtar sansene styringen.

Vi må slutte å forveksle et kommersielt smøremiddel med et strukturelt forsvarsverk.

Merkevareidentitet er en løpende driftskostnad som må vedlikeholdes hver eneste dag for å utnytte de behovene som allerede finnes i markedet. En ekte vollgrav er en rigg som beskytter selskapet selv når markedsavdelingen tar ferie. Merkevaren kan hjelpe deg å bli lagt merke til, men i lavinvolveringskategorier vil en kul kokos-flaske ta seieren på oppløpssiden hver eneste

Hva er egentlig verdt å holde fast ved?

Min første «voksenjobb» var som eiendomsmegler – hvilket var en av livets tilfeldigheter. Det tok ikke mange dager før jeg lærte et av yrkets store barrierer, nemlig The Endowment Effect. Selgere vil alltid ha mer for boligen sin enn de selv ville betalt for den.

I eiendomsmeglerbransjen var ikke utfordringen å finne kjøpere. Det fantes alltid noen som ville kjøpe. Det egentlige salget skjedde før visningene, når vi tegnet oppdraget.

Selve jobben handlet om å hjelpe selgeren til å tenke klart. Å skrelle bort eierskapskjevheten som fikk dem til å overvurdere verdien av det de allerede eide.

Jeg fikk rundt 300 oppdrag i min korte karriere. Rundt 200 av dem endte i salg. Resten strandet; ikke på grunn av markedet, men fordi eieren aldri klarte å gi slipp på egen vurdering. Jeg sa to ganger brutalt og ærlig til to av mine oppdragsgivere etter mange måneders forsøk: Hvis du ikke selger nå, blir du boende her for evig alltid. For du får ikke en høyere pris.

Begge disse damene solgte, realiserte drømmene sine, og har takket meg siden. Jeg endte opp med å bli ertet, med et glimt i øyet, for min brutale ærlighet blant kollegaer.

Nå er ikke målet med denne historien å fortelle om eiendomsmegling – men heller å bringe deg til sakens kjerne.

Eierskapskjevheten stopper ikke ved tomtegrenser. Den lever i styrerom, i budsjetter og i presentasjoner vi har sett hundre ganger før. Den sniker seg inn når vi snakker om «langsiktighet», «satsinger» og «potensial». Og akkurat som boligeiere, ender vi noen ganger med å beskytte en investering vi en gang trodde på, fremfor å sammenligne den ærlig med de alternativene vi har foran oss i dag.

I privatøkonomi kalles det sentimental verdi. I forretningsverden kaller vi det strategi. Men noen ganger er det bare en forfinet måte å si: Vi klarer ikke gi slipp.

Kanskje er tiden inne for å spørre: Ville vi gjort dette igjen? I dag; om vi stod helt fritt?

Det er et spørsmål som skjærer gjennom både stolthet, historikk og prestisje. Det krever at vi ser på egne satsinger med det samme blikket som en kjøper ville hatt. For verdien ligger ikke i hvor mye vi har investert, men i hva vi får igjen.

I aksjeverden snakker vi om «sunk cost fallacy» og viktigheten av å vurdere posisjoner på nytt, hver dag. Et dårlig kjøp blir ikke bedre av å bli beholdt. Likevel ser vi gang på gang at investorer holder fast, nettopp fordi de en gang trodde det var lurt.

Slik er det i organisasjoner også. Vi bærer med oss forretningsidéer som aldri ble det vi håpet på, ogsom ikke gjør annet enn å binde kapital og stjele fokus. Likevel kvier vi oss for å gi slipp, ikke fordi det er riktig å fortsette, men fordi det er så vondt å stoppe.

Noen ganger må man selge huset, uansett pris. For først da kan noe nytt begynne.

Jørn Eriksson
Av Jørn Eriksson