Intelligent Kapital

How Not to Invest – if You’re Paying Attention

Jeg har de siste ukene fornøyd meg (forsatt ikke ferdig) med investeringsboken «How not to invest» (Ritholtz).Den følger opp budskapet fra en annen kjent bok «A randon walk down Wall Street» (Malkiel) og mange andre, om at du kan like godt gi opp først som sist, og og investere pengene dine i en seleksjon med indeksfond. Du kan verken slå markedet over tid, eller gjøre gode analyser av hva femtiden bringer, og at det i så tilfelle vil være priset inn før du rekker lese ferdig denne setningen. Dette er en teori (EMH) spesielt Malkiel fremmet i sin bok, som er godt forankret i faget. Likevel skurrer budskapet i boken litt for meg. F.eks. hvem trenger å slå markedet over 10, 20 eller 30 år? Hva med small-cap? Hva med markedspykologi? Hvorfor skal man sikre seg, på død og liv slik at man ikke kan gå etter de virkelige vinnerne? Hva med å gjøre noe man synes er gøy, og som man kan lære av? Han er innom temaene, men avfeier også alle delvis, untatt det siste poenget. I tillegg tyder ting på at for et lite marked som Norge er dette bare delvis sant. All slik litteratur er skrevet med Wall Street i tankene. Norske fond er også utsatt, på grunn av den store eksponeringen mot amerikansk økonomi. Jeg tenker spesielt på risiko knyttet til valuta. Det er også når det er dårlige tider for indeksen at aktiv forvaltning skal betale seg. Det er det få som tenker på. Malkiel innrømmer at å være indeks-investor ikke er noe å trakte etter om man er engasjert i investeringer, men sier hverfall at det bør være fundamentet, også får man heller kjøre på med enkeltaksjer som man vil i tillegg. Det viktigste budskapet er uansett «hold». Man kan dermed argumentere at en hver differensiert portefølje av en hvis størrelse vil dra nytte av det samme mønsteret i priser som indeksfondene drar nytte av, hvis man bare «holder» lenge nok. I praksis betyr det å være tro mot egne valg, og ikke gå ut og inn av aksjer. Sånn sett er ikke forskjellen på verdi-investeringens «forkjemper» Buffet og Malkiel så stor?

Rådene til Ritholtz og Malkiel er veldokumenterte råd å gi. Jeg kan altså ikke si at de er feil. Ikke har jeg forutsetning til det heller.
Men det betyr heller ikke at noe annet ikke kan være riktig, og jeg har allede pirket borti at ting ikke er så enkelt her hjemme.

«Annet» har vist seg å være riktig for Warren Buffett – og faktisk de fleste andre med en betydelig suksess.

Jeg kan ikke huske å ha hørt » That guy made his tremendous fortune indexing»

De navnene vi faktisk kjenner – de som har bygget reelle formuer uten drahjelp fra arv–
valgte ikke bredt og trygt.
De valgte presist, og unngikk feil. Ofte er de også dypt involvert i eierskap til bare en aksje gjennom tykt og tynt, som kaptein på et skip er de siste mann til å gå i livbåten.

En som ikke hadde bare en aksje er Warren Buffet.
“Ja, men Buffet er et unntak,” sies det. “Han har en gave vi andre ikke har.” Faktisk så sa Buffet at om han selv var 30 år, amatørinvestor med fast jobb, så ville han investert i indeks, og konsentrert seg om jobben. Men jeg er ikke så sikker på hva han egentlig mente. Det var noe med ordet «amatør» som provoserte ham.

Men hei: Jeg har jo selv tjent vesentlig mer på min lille, konsentrerte portefølje av aksjer de siste årene enn de fleste indeksfond har levert i samme periode, og jeg anser meg som en ganske vanlig fyr. Er det bare flaks? Eller er ikke jeg ikke så vanlig likevel? Eller er vi et bull-marked hvor «en hver idiot kan tjene penger»?

Jeg skal ikke under noen omstendigheter putte meg selv i bås med Warren. Men jeg vil ikke kalle det flaks. Jeg har brukt mye tid på min filosofi og investeringer.
Men spørsmålet må likevel få henge i luften:

Hvis det er så umulig å slå markedet – hvorfor har «dumme» jeg gjort det, helt alene, og uten team, fond og forvalter?

Buffet sier man ikke trenger være så veldig smart, men heller fokusert, og disiplinert.

Det er et også lite «men» eller et stort ett. Jeg hadde mange år hvor jeg knapt slo bankrenten. Det svingte i alle fall godt. Det var først når jeg lagde meg en disiplinert filosofi, sammen med egne dyrkjøpte erfaringer at jeg fikk medvind. Du kan trygt si jeg kjøpte på bunn, først under pandemien og senest i april 2025. Kommer jeg til slå indeksfond over flere år fremover også? Neppe. Men ingen vet. Det er også slik at mindre investorer har en Edge. Vi svarer ikke til noen. Vi kan være tålmodige. Vi kan angre oss uten for store konsekvenser. Vi kan gå ut og inn av aksjer med et knips. Vi kan lage oss en portefølje så liten at det er absolutt er mulig. Nevnte Ritholtz skrev selv om dette. Han mente at amatører absolutt har en edge.

Tiår med innsikt tilsier at bare en liten prosent investorer slår markedt over lang tid. – Og der har du den mest undervurderte innsikten i hele investeringsdebatten.

«Bare en liten prosent slår markedet over lang tid.»
Ja – men spørsmålet er hvordan “lang tid” måles – og mot hva?

Man sammenligner enkeltpersoners reelle resultater med et teoretisk, konstant eksponert, null-friksjon-indeksfond.

Man inkluderer tusenvis av investorer som ikke har en strategi i det hele tatt.
Sammen med de få som faktisk vet hva de gjør.

Man ser på hele investeringskarrieren til et individ eller fond,
og konkluderer at “slår du ikke markedet i 15–20 år, er du irrelevant”

Tiden måles lineært, mens investering skjer i sykluser

En investor kan slå markedet 5 år på rad, tape i ett krasj, og bli regnet som “underperformer”

Samtidig vil et indeksfond alltid hente seg inn, fordi det aldri tar valg
Men det er ikke en investor. Det er et speil

Så hva reflekterer «lang tid»?

• Det reflekterer et krav til perfeksjon som indeksen selv ikke oppfyller, fordi indeksen aldri rapporterer svakhet – den bare er
• Det stiller spørsmålet: Er målet å slå markedet hvert eneste år i 30 år?
  Eller:
  Er målet å bygge reell formue gjennom kloke valg over tid, med mindre risiko og høyere mening?

Er det egentlig et mål i seg selv å slå markedet?

Jeg er usikker. Hva er egentlig markedet? I Norge kan vi sammenligne oss med hovedindeksen. Da trenger jeg bare (!) slå 10%. Men sammenligner vi oss mot globale indeksfond drevet av amerikanske aksjer må du opp ytterligere. Men her det altså en risiko få tenker på – nettopp grunnet denne store eksponeringen mot USA.

Det er uansett ikke S&P 500 som tømmer kjøpekraften din –
det er inflasjonen, selvkost, skatt, og tiden som går.

For meg handler det ikke om å vinne en konkurranse mot markedet. Alternativet for mange er å la pengene forvitre på en dårlig sparekonto. Da taper du hvert fall penger.
Det handler om å gjøre det jeg tror på, og kanskje ha det litt moro samtidig. Jeg har aldri hørt noen si Indeksfond er kjempemoro. Jeg gjør dette fordi jeg liker det.

De fleste advarer mot risikoen for å tape penger.

Men med en solid, rasjonell strategi og god disiplin,
er ikke det den største faren.

Den reelle risikoen – og jeg sier dette med et glimt i øyet –
er at du faktisk ender opp som mangemillionær.

Ikke fordi du jaktet det.
Men fordi du tenkte selv, holdt deg til planen, og lot pengene jobbe.
Og dét, sammenlignet med å parkere kapitalen i et indeksfond,
kan faktisk være farlig lønnsomt.

Hvis du klarer å finne 8 selskaper som er bedre enn gjennomsnittet, og holder på disse over tid,
så er det ikke spekulasjon å forvente bedre avkastning –
det er logikk.

Hvis du eier åtte selskaper som er fundamentalt sterkere,
rimeligere priset, har lavere gjeld, høyere kontantstrøm og bedre utsikter enn snittet –
hvorfor skulle de da ikke prestere bedre enn snittet?

Det ville vært irrasjonelt om de ikke gjorde det. Okei, så må man finne disse selskapene da. Men…

Dette handler ikke om å være smartere enn markedet.
Det handler om å bruke hodet – og holde seg til det.
Og det er derfor en godt gjennomtenkt, konsentrert portefølje rasjonelt sett
kan slå markedet – ikke ved flaks, men ved strukturert forskjellsbehandling av kvalitet.

En aktiv, våken investor med rasjonelt hode bør ha som mål – og det er ikke urimelig – å oppnå høyere avkastning enn en passiv investor som logisk sett vil holde seg til fond, og primært indeksfond.
Men med en smalere portefølje kommer også mer ansvar. Og her ligger hele substansen:

Hvis du ikke brenner for å følge med på selskapene du eier –
eller ikke har rom for noe risiko – da er indeks der.
Klar til å ta imot deg. Trygg, men kjedelig.

Og det er ikke bare min erfaring som peker i en annen retning.

Warren Buffett sa det slik:

“We think diversification, as practiced generally, makes very little sense for anyone that knows what they’re doing.
It is a confession that you don’t really understand the businesses you own.”

Han sier det rett ut:
Diversifisering er ikke feil – det er bare en erstatning for innsikt.

Hvis du vet hva du eier, hvorfor eie 50 ting du ikke forstår?

Jeg velger meg 8 selskaper. Noen ganger færre.
Hvis jeg ikke finner noe fantastisk, til en god pris, lar jeg være å kjøpe.
Alle skal ha stor oppside og begrenset nedside. Det betyr at mange av dem ser kjedelige ut for andre – men ikke for meg.

Jeg velger meg en miks av early compounders og compounders basert på både kvalitet men spesielt noen nøkkelparametre som selskapene alltid må innfri. Uten å gå i detaljer dreier det seg om avkastning og vekst.

Deretter handler alt om ro og rammer.
JJeg kjøper mer når markedet blør. Jeg selger sjeldent.
Jeg svarer ikke til noen. Jeg blander ikke investeringer og privatøkonomi. Jeg kan snu meg raskt. Jeg kan gå inn og ut av aksjer som store fond aldri kan røre. Finner jeg ikke åtte fantastiske selskaper, så har jeg alltid friheten til å sette pengene på vent i et indeksfond.

En alternativ variant av denne porteføljestrategien kunne være å beholde «early compounders » men erstatte de fire andre med nettopp indeksfond. Ritholtz går langt i å foreslå dette. Han sammenlignet porteføljen med et tre; indeksfond, hvor du deretter pynter det med det du selv måtte velge. Men for meg dreier det seg også om noe annet, eierskap og involvering. Hadde jeg vært passiv i indeks, tror jeg faktisk jeg ikke hadde vært flink til å velge bort andre ting, for å investere. Det er vel noe av det viktigste her, men ofte glemt i debatten.

En ting man skal passe seg for, er selv om det ganske enkelt å finne slik solide selskaper, så er det vanskeligere å finne slike som leverer så god vekst som kreves for å f.eks konkurrere isolert med DnB Global Indeks som frem til 2024 har levert 15% årlig vekst.

Men 15% er ikke en konstant greie. Vanlige folk, altså folk flest kjøper når markedet er høyt og selger når det er lavt. Slikt blir det ikke suksess av heller.

Passive investorer tjener ikke særlig godt i indeksfond heller, om de ikke velger fond og kjøpsmuligheter mer aktivt. Men det er en annen historie.

Jeg har også mine indeksfond. Her må vi heller ikke glemme at nordmenn flest sparer til pensjon fast gjennom slike ordninger. Så det er ingenting i veien for å utforske verdi-investering for folk flest, så lenge man allerede har dette fundamentet på plass. I tillegg har du en edge. Jeg har en edge. Jeg trenger ikke være tro mot verken filosofi, sektorer eller egne kunder. Jeg kan tilpasse meg hver dag.

Jeg har ikke bare en strategi.
Jeg har en edge.

Jeg fortsetter å gjøre det som virker, inntil det ikke virker lengre. – Rev.